Jupp.

Det blir ingen donasjon til @unicef.org fra meg denne julen. Og jeg håper virkelig at de tar en grundig gjennomgang av måten de formidler sitt budskap til neste år.

Foreningen Bedre abortomsorg har i dag sendt brev til Unicef Norge hvor vi ber dem om å ta ned/endre kampanjen sin. Dette etter å ha kontaktet dem en rekke steder i sosiale medier, uten å oppnå noen forståelse for at kampanjen er problematisk.

Jeg ønsker ikke å være konspiratorisk. Men kan det være slik at Maria Greenberg Bergheim, med sin nære tilknytning til KrF, nå trekker Unicef Norge i en retning som ikke på linje med det som @unicef.org står for?

Siden jeg er en kvinne som har gjennomgått en senabort, og vet hva det innebærer, så kan jeg fortelle at en slik kampanje som den som Unicef fremmer er med på å legge ekstra belasting på kvinner med samme erfaring som meg. Skyld og skam er noe som mange kvinner med min erfaring kjenner på.

De kobler ultralydbilder av fostre med "elle, melle, meg fortelle" som tekst til, og du må se helt til slutten av filmen for å få beskjed om at dette handler om barn i krig. Det er søkt og tendensiøst å bygge en kampanje på denne måten, samme høst som ny abortlov er blitt debattert i Norge.

Jeg håper virkelig at Stortinget stemmer for å utvide selvbestemmelse frem til uke 18. Det er ikke en perfekt lov, og langt fra en lov som kommer til å vare like lenge som den forrige. Men det er et steg på veien.

Så lenge hun har den informasjon hun trenger, og kan støtte seg på helsepersonell, så trenger hun ingen andre. Aller minst en nemnd.

Etter alle disse årene er det i det minste godt å ha en «gjeng». Vi har alle våre erfaringer, mye forskjellig, men mye likt. Og ikke minst er vi helt klare og enige om at den som vet best i sitt svangerskap er kvinnen selv. Hun er barnets fremste beskytter.

Det handler om krise. Og sorg. En grusom situasjon, hvor det kvinnen trenger er støtte. Og informasjon. Og trygghet.

Men når du får påvist et alvorlig sykt foster i uke 19 av svangerskapet, et foster som ikke vil overleve svangerskap eller fødsel. Eller et barn som vil føles til et liv med smerter. Da handler det ikke om hvor mange fingre og tær et foster har på det tidspunktet.

Gårsdagens Debatten var sånn sett 50/50. Med en programleder som virket dårlig forberedt og ukomfortabel. Virkemidler som «sånn ser et foster ut» og foreldre til barn med Downs som på et eller annet vis skal bevise at vi helst burde forby abort.

Endelig kan noe endre seg. Ikke for oss, men for de som kommer etter. Jeg ønsker meg mest av alt at situasjonen skal lettes for de kvinner som ikke ser noen annen utvei enn en abort halvveis i svangerskapet. At oppfølgingen skal bli bedre. At vi kan fjerne stigma rundt dette.

Det har gått 20 år siden min erfaring med senabort. Lite har endret seg på disse årene, til tross for fremskritt innen fosterdiagnostikk og ny kunnskap. Det har vært forstemmende å forholde seg til i alle disse årene.

Styreleder Signe Veierud Busch har vurdert juridiske problemstillinger i det nye lovforslaget, og stilt i alle debatter hun har blitt invitert til.

På vår egen fritid, og helt uten midler har vi sammen fått en rekke kronikker på trykk. Vi bidro i åpen høring på Stortinget. Vi tok del i Kvinnebevegelsens abortutvalg. Vi snakket med stortingspolitikere.

Dette var noe av det jeg skrev om i denne kronikken fra 2018: www.morgenbladet.no/ideer/kronik... I Grunnlovsforslag 4 – 2015–2016 fremmer Bollestad og Hareide forslag til endring:«Menneskeverdet skal være ukrenkelig, og enhver har rett til legemlig integritet fra unnfangelse til naturlig død.»