Det er en bok jeg har lest to ganger og nå skal jeg lese den for tredje gang. Beskrivelsen av vennskap og dype bånd under Weimar-republikkens ustabile år mot slutten av 1920-tallet er både håpefull, humanistisk og dypt nedslående. En vakker bok som jeg anbefaler til alle som leser!

Remarque er jo mest kjent for debuten Intet nytt fra vestfronten, men for meg er det en senere bok som er det virkelige mesterverket: Tre kamerater fra 1936. Gi denne til en ungdom eller ung voksen du kjenner. Den satte dype spor i meg da jeg leste i studietiden.

Denne kom ut i 1946, på engelsk og fransk. Remarque hadde emigrert til USA og blitt statsborger. Legg merk til at han her heter Eric på omslaget, ikke Erich. Kanskje det tyske navnet ble sett på som en belastning sånn rett etter krigen?

For en historie! Alle for beste film er jo helt vilt. Og for noen filmer, dog, jeg innrømmer å ikke ha sett en av dem…

Alle fem nominert til ulike Oscar'er også, vel? Det må jo være en slags rekord at alle filmene man spilte i ble nominert.

Enorm skuespiller. Så Gudfaren med yngstesønn i sommer og det er jo Cazale som virkelig sitter igjen, tror jeg, i tillegg til De Niro og Pacino.

I det hele tatt: ideen om bonus for å komme til VM er helt latterlig. Å spille for landslaget bør være bonusen. Det er sikkert riktig med et vederlag, men det får de vel uansett. Bonus er så dumt at jeg bare misliker den moderne fotballen enda mer. Og det seinkapitalistiske samfunnet vi lever i.

Jeg tenkte på det her i går. Den kvelden, på Valle, sammen med kjente og ukjente venner. Det er det som virkelig betyr noe for meg.

Vålerenga er viktigst. 365 dager i året.

Italia uten spisser og taktisk klokskap. Det ser ikke bra ut.