Vi har endelig fått en samtykkelov, og i dag kom den nyeste utgaven av Fett i posten der jeg har skrevet om hvorfor vi trenger den: Den vanligste reaksjonen på overgrep er å stivne.
Av og til i jobbsammenheng henger jeg opp nummeret mitt på en dør på Bussterminalen, så folk som skal på møter jeg arrangerer der kan få tak i meg, det har jeg gjort i tre år, og ingenting ekkelt skjer. Det er, overraskende nok, en oase i norsk offentlighet.
En dag kommer jeg til å gi ut bok om min tid i SV, og da skal det kapittelet hete "Jeg ville bare vite hva som var i vesken: Hvordan jeg ble stortingsrepresentant ved et uhell".
Jeg ryddet i kjøkkenskapet for noen uker siden, men nå skulle jeg finne noe der og fikk nesten peanøttsmøret i hodet. Jeg tror ikke jeg er i fare for å bli rammet av tradwife-livet.
